Kakofoni, Bergen kretsfengsel, Audiatur Waste Land (video)

Hva er det med Audiatur og franskmenn?

I går lanserte Audiatur sin antologi over ny, fransk poesi. Franske forståelser av poesi inntar landet.

Den nye franske poesien

I antologien presenteres arbeider av 19 ulike franske poeter, oversatt av Gunnar Berge, Simen Hagerup, Cathrine Strøm, Jørn H. Sværen, Sigurd Tenningen og Thomas Lundbo. Flere av poetene har deltatt på Audiatur de siste årene, og utgivelsen er en redigert og utvidet versjon av det fyldige franske utvalget i festivalantologien fra 2009.

Antologiens redaktør og medlem av festivalredaksjonen, Thomas Lundbo, kan fortelle at redaksjonens interesse for ny, fransk poesi går langt tilbake:
- Den franske samtidspoesien er en viktig inspirasjonskilde for poeter i både Norge og Sverige. Det svenske tidsskriftet OEI er blant dem som lenge har vært opptatt av fransk poesi. Frankrike har en annen tilnærming til poesi enn vi har i Norge – de er flinkere til å knytte poesien til andre praksiser.

Olga Ravn, Bergen Kjøtt. Fredag 13 april.

Olga Ravn leser fra sin Jeg æder mig selv som lyng.

Å hå å hå i li

Torsdag & fredag

Den iranske poeten Alireza Behnam skulle deltatt på festivalen, men ble ikke innvilget pass. Opplesningen ble derfor videooverført

Thomas Lundbo introduserer Audiatur: antologi over ny fransk poesi

Konsert med danske Klimakrisen i Tårnsalen

Mappeproduksjon på Skansen pensjonat

Kong Oidipus, performance med tekst av Aud Olsen i gamle Bergen kretsfengsel

Opplesninger på Bergen Kjøtt

Miia Toivio og Marko Niemi

Aina Villanger leser, Lars Lervik lager lyd

Oidipus på Skansen pensjonat

Et museum (Audiatur Waste Land)

Vi er i et museum. Det hvite tårnet strekker seg, mot det hvite.

Men:
Vi. Har. Vært. Her... Før.

Et museum.
En park.
En hvit vegg, hvitt rom.
Vi.

Velkommen, sier vi til hverandre. Velkommen, velkommen.
Takk skal du ha, velkommen.
Alt ser bra ut: store vinduer, masse lys. Masse.

Vi har alle blitt invitert til å være anakronismer.
Stående invitasjon, la oss finne et sted å legge den.

Vi strekker oss alle i lengden, bredden.
Mange av oss befinner seg i samme rom.
Vi har de samme øynene.
Vi.

Hverandre.
Innbyrdes.

Hvorvidt dette er vanskelig er relativt.
Vi har et ganske godt grep om paradoksene.

Vi har alltid åpne rom foran oss bak.
Bak oss er bare gårsdagen, tømt for alt innhold.

Et museum.
Et hull i en vegg. En glipe i en vegg.

Audiatur, The Waste Land, Bergen, 12.-15. april, 2012

What are the roots that clutch, what branches grow
Out of this stony rubbish?

Årets Audiatur-festival, Audiatur Waste Land, finner sted i Bergen 12-15 april. Festivalens omdreiningspunkt er T. S. Eliots modernistiske langdikt The Waste Land (1922), og da spesifikt denne faksimileutgaven, som inneholder originalmanuskriptet med Ezra Pounds, Eliots første kone Viviens og Eliots egne endringer, overstrykninger og tilføyelser i margen. (Se festivalens Facebook-side her.)

politikk poetikk praksis vil være tilstede og dokumentere festivalen. I den anledning har vi lagt ut en hypertekstversjon av The Waste Land, som finnes i bloggens høyre marg. Utgangspunktet for prosjektet er diktets utstrakte sitatpraksis og det tilhørende noteapparatet. På nett, hvor denne forgreinende strukturen kommer til sin rett, publiseres diktet ofte som hypertekst: Ved å trykke på enkelte ord og sitater, uthevet som linker, ledes man til referansen. I stedet for å forfølge de originale forbindelsene vil vi åpne for nye. Vi har invitert bidragsytere til å velge et utsnitt fra diktets første del, "The Burial of the Dead", og kommentere dette i den form de måtte ønske. Følgende har bidratt:

Amalie Smith / Anna Sailamaa / Anja Høvik Strømsted / Arild Vange / Christian Bjoljahn / Daniel Dalgaard / Erik Mowinckel / Hilde Susan Jægtnes / Hans Nøstdahl / Jane Potthast / Jeppe Brixvold / Jesper Olsson / Joanna Hellgren / Johan Jönson / John Erik Riley / Julie Sten-Knudsen / Karin Gundersen / Kirstine Reffstrup / Kjetil Røed / Lene Asp / Mads Mygind / Majse Aymo-Boot / Marjorie Perloff / Martin Ernstsen / Mathias Samuelsen / Mikael Brkic & Matt / Mikkel Bolt / Mikkel Frantzen / Mira Langeland / Monica Aasprong / Paal-Helge Haugen / Pål Steinar Gumpen / Ragnhild Eskeland / Ragnhild Aamås / Remi Nilsen / Rett kopi / Robert Fitterman / S. / Stein Sørensen / Stinne Storm / Terje Dragseth / Torstein Eriksen / T. S. Eliot / Ursula Andkjær Olsen / Ørjan Amundsen / Øyvind William Markussen Bjorbækmo

Brevveksling med René Jean Jensen 3/3

Her avslutter vi brevvekslingen med René Jean Jensen for denne omgang. Første del ligger her, andre del her.

30/1-12

René,

Det går lang tid mellom disse brevene, i forrige uke hørte jeg på nyhetene at det var et halvt år siden katastrofen du sikter til i ditt siste svar. Jeg skulle ønske jeg kunne si at tankene ble modnet av langsomheten, men sannheten er nok like mye at de har vært alle andre steder, slik sikkert også dine har vært (selv om vi har hatt noe kontakt, i hvert fall gitt livstegn til hverandre, på mail siden da). Jeg ønsker med dette å runde av for denne gang, ikke fordi vi er ferdig, men fordi det er på tide å publisere det. Vi har muligens snakket forbi hverandre til tider, men jeg skal forsøke å nøste opp noen av trådene, samt surre ut nye.

Glemselen går igjen i bøkene dine, både som motiv og metode, og på maurbloggen din skriver du om din skrantende hukommelse (som jeg kjenner meg smertefullt igjen i), og om litteratur som omhandler glemsel, blant annet poeten Tan Lin. Etter å sitere ham lengre om glemselens frihet og farer – fra discomusikkens hukommelsesløshet til Reagans manglende minne om hva han selv sa på pressekonferanser – skriver du: «Måske vækker Tan Lins tekster især genklang i mig fordi jeg har en elendig hukommelse. Måske rammer de noget andet, en mistanke mod det der kognitivt, bevidsthedsmæssigt lader sig indkapsle, transportere, memorere.» Du skriver at Lin ser ut til å sikte etter en slags forglemmelighet, og det er nærliggende å knytte dette til det nevnte Sebald-sitatet om Walser – at pennen hans samtidig er en kost som feier vekk det den har skrevet.

Brevveksling med René Jean Jensen 2/3

Vi fortsetter her samtalen med den danske poeten og oversetteren René Jensen. Denne gangen har han svart med to e-poster, den siste i kjølvannet av 22/7. Les første del her. Siste del kommer på torsdag.

Oslo 31/5-11

René,

Takk for mail. Du skriver om en komisk dualitet mellom kroppen og bevisstheten, denne gamle oppdeling som blant (veldig mange) andre Robert Fitterman og Vanessa Place går mot i Notes on conceptualisms: «Note that in a post-Cartesian world, there is no splitting the baby: minds are bodies, bodies minds. The brain is a piece of the body-meat, the body a bit of brain. This thought, once intolerable, is now a comforting proof that ’I’ do not exist.» Vi blir fortalt: Lytt til kroppens signaler. (Hvem? Jeg?) Så tar vi en joggetur, for kroppen produserer endorfiner og vi føler oss mye bedre etterpå. Jeg leste nylig i den borgerlige norske avisen Dagens Næringsliv om en kvinne som trente åtte ganger i uka mens hun jobbet fulltid og tok et fulltids studium i juss. Det var altså en meget driftig kvinne, og det slo meg at det ville være fåfengt å skulle skrive et sted at jeg selv ikke ville leve slik, at det virket som et fælt liv. Hvilken hensikt skulle det ha? Motspråket ville bli fanget i floskler om «andre verdier», ting som «ikke kan måles (i penger)» osv. – typisk passive fraser som venstresiden gjerne tyr til når den føler seg overkjørt av jernkvinner og turbokapitalister. Det virker fåfengt å reagere, det virker dessuten smålig.

Brevveksling med René Jean Jensen 1/3

Den 19. januar 2011 spurte vi danske René Jean Jensen om han ville delta i en brevveksling (over e-mail) for å diskutere hans to utgivelser fra 2010, Jeg har planlagt at dagdrømme og Om april, i maj. Det ville han. RJJ fullførte Forfatterskolen i København allerede i 1999. Med unntak av diktsamlingen Opvågningsbog (Basilisk 2001), er det først og fremst som redaktør og oversetter i København-baserte Basilisk forlag han har virket som litteraturarbeider. Blant oversatte forfattere kan vi nevne Kenneth Koch, Thomas Bernhard og Robert Walser, og hans interesse for sistnevnte vil bli diskutert senere.

Både diktene (JHPAD) og kortprosaen (OAIM) interesserte oss, ikke minst på grunn av den uanstrengte identitetsproblematiseringen, og hvordan skillet mellom tenkning og sansning opphører, til fordel for en undrende observasjons- og innbilningsglede, hvor observatøren til stadighet sår tvil ved hvem det er som observerer. Setningene drives frem av en anarkistisk impuls, som føles seriøs uten å være selvhøytidelig, morsom uten å være selvironisk. Andre trekk ved bøkene vil forhåpentligvis fremkomme etter hvert som brevvekslingen utfolder seg. Vi vil også berøre hans for øyeblikket hvilende bloggprosjekt, Myrerne, hvor han nærleser Hölldobler og Wilsons The Ants, visstnok et naturvitenskapelig hovedverk om maur.

Første runde med brev følger her. Andre del kommer på mandag, og det hele avsluttes om en uke.  Bildene er tatt av RJJ og hentet herfra.

Vikaren er arbejderens erstatning

I forbindelse med at Kristian Lundbergs Yarden i fjor kom i en norsk oversettelse ved Trude Marstein, inviterte vi et knippe skribenter til å skrive om boken fra ulike perspektiver. Men tiden gikk og hele prosjektet rant ut i sanden. Nå når Lundbergs siste roman, og frittstående oppfølger til Yarden, Och allt skall vara kärlek, også har blitt oversatt til norsk, benytter vi anledningen til å publisere en av tekstene vi dessverre ikke fikk publisert i fjor. Den er skrevet av Malte Roed Lunden, som blant annet har skrevet om det tomme arbeidet og andre emner i Information.

  

Vikarens udbredelse er tegnet på et arbejdssamfund fyldt med arbejdere, der ikke længere har status af at være arbejdere. Kristian Lundbergs Yarden er en intens og lysende beskrivelse arbejdssamfundets skyggeside.

Vi sørger over Stig Sæterbakkens bortgang

Les C-M Edenborgs nekrolog her, eller hans tale i anledning Sæterbakkens tjuefemårsjubileum som forfatter i 2010.

Kontingente notater til kap. 1 & 2 i Anders Johanssons avhandling i litteraturvitenskap

Jeg leser for tiden den svenske litteraturviteren Anders Johanssons avhandling, utgitt på Glänta i 2003. Det er oppløftende lesning – den utforsker teoriens nytte, så å si, nettopp ved å praktisere teorien. Ydmyk, men modig. Essayistisk, men konsekvent.

1.

Er det virkelig slik at vi lever «etter teorien»? Er vi frigjort fra teoretiske innsnevringer – leser vi nå teksten på tekstens premisser, hvordan i all verden leser man en tekst på dens premisser, hvor har den redegjort for premissene, for hvem? Hvem er alle disse leserne, som fødes på ny hver gang de setter seg ned med en bok? Har de glemt eller fortrengt Johanssons trivielle poeng: «omedelbarhet är illusorisk»? (21) De har rett i at et teoretisk perspektiv er reduksjonistisk, men hva er vel å lese, annet enn å redusere teksten, åpne teksten? Teorien er et blikk, det kan være bedre eller dårligere utviklet, det kan være mer eller mindre koherent, konsekvent, konsistent, men i følge Johansson er ikke litteraturteoretiserings største problem at den er reduksjonistisk – heller er hovedproblemet i dagens litteraturteori «att den kritiska potentialen har gått förlorad, om den nu någonsin har funnits.» (22) Arven etter Derrida og dekonstruksjonen har langt på vei blitt en selvbekreftende disiplin, hvor Lacan leser Poe, Derrida leser Lacans lesning av Poe, Barbara Johnson leser Derridas lesning av Lacans Poe-lesning også videre: «Dekonstruktionen stelnade til en metod som först och främst bekräftade sin egen giltighet, men också statusen hos de litterära texter som fanns i början av kedjorna.» (23) De som skulle dekonstruere kanon lagde sin egen kanon – epigoneriet spredde seg, i speilsalen hyllet man hverandre og det kritiske potensialet forsvant.

Musikkmagasinet ENO: Utvidet anmeldelse

Musikkmagasinet ENO ble opprettet i 2010 og kom med sin sjette utgivelse tidligere i høst, under redaktør Eirik Kydland. Vi publiserer her en utvidet versjon av Arne Borges anmeldelse som sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen, lørdag 10. desember.

Musikkjournalistikken i Norge de siste årene kan neppe betegnes som oppløftende. Tommelfingerlange anmeldelser og intervjuer som reproduserer presseskriv har skapt en tomhet som etter hvert har føltes så naturlig at man kanskje har glemt at det går an å skrive noe leseverdig om musikk. Da ENO oppstod i fjor, var det derfor men  en løfterik visjon om å gi plass til dyptpløyende og nysgjerrige musikktekster, med en tilnærming lik komponisten Brian Eno som bladet er oppkalt etter: «Nyskapende og fabulerende, men alltid med sans for popmusikkens enkle kjerneverdier.» Det uttalte ønsket om å være eklektisk viser seg i tekstutvalget; blant portrettintervjuer og albumomtaler finner man tematiske artikler om humor i musikken, afrofuturisme, instrumentbygging og de arkitektoniske omgivelsenes betydning for lyd. Det gis plass til en fin reportasje om Arild Nyquists musikerkarriere og et grundig intervju med Vazelina Bilopphøggers.

Kunstig vitenskapskonkurranse

Kan naturviterne alene redde miljøkampen?

Bjørn Vassnes har gjentatte ganger ytret sin frykt for at samfunns- og humanvitere ødelegger forskningens gode rykte, sist i Klassekampen 1. desember. Han tar sågar til ordet for en ny runde hjernevask. Slik skal vi bøte på den såkalte kunnskapskrisen vi befinner oss i. Hans fiende er samfunns- og humanviterne, som gjør at befolkningen ikke tror på klimaforskere og dermed hindrer de rette tiltakene. Vi må utdanne hardbarka realister, dersom det skal være noe håp for fremtiden. Gjerne på bekostning av kultur- og samfunnsforskere.

Han tolker betydningen av vitenskapelig innsikt om klimaendringer ved hjelp av en enkel modell; kunnskap fører til politisk konsensus, som igjen fører til politiske tiltak. Sosiale og kulturelle prosesser som virker på valg, følelser og verdier er underordnet, skal vi tro hans mistro til sosialvitenskapene.

Blant spørsmålene vi trenger svar på er: Hvordan responderer innbyggerne i de rikeste landene på global oppvarming? Hvorfor er det så få som bryter ut i handling? Hvorfor er det slik at noen miljøsaker mobiliserer, mens andre ikke? Hvordan klarer folk å usynliggjøre miljøproblemene i sine daglige liv - gitt problemenes omfang?

Svar på slike spørsmål kan komme fra humanvitere, samfunnsvitere og psykologer. Jeg kommer på tre felt hvor disse fagene vil ha avgjørende betydning:

1. Kommunikasjon: Mange fremmedgjøres av grafer, tabeller og figurer. Dette er format som ikke 'snakker vårt språk' og heller ikke evner å snakke til følelsene våre - og i kampen for bedre temperatur er følelser viktige å mobilisere. I møte med "mer kunnskap, mer forskning" ser vi økt apati. Dette er en enorm barriere når vårt kollektive tilsvar skal organiseres.

2. Kampanjeutforming: Hvordan klarte man å få enorme mengder mennesker til å slutte å røyke? Eller til å bruke sikkerhetsbelte? Hva gjorde at flere amerikanere la om til mer vegetarisk kosthold? Hvilke holdningskampanjer har virket før, og hvilke har feilet? Samfunnsvitere kan svare på disse spørsmålene, og denne kunnskapen kan brukes til å utforme effektiv politikk for et bedre miljø. Men endringer i vaner og adferd kan ikke alene redde miljøkampen.

3. Sosiale bevegelser: Vassnes vil at ingeniører skal redde oss; jeg tror ikke de er skikket til oppgaven. "Vi trenger vitenskapen mer enn noen gang", sier Vassnes og mener naturvitenskapen. Et slikt syn avpolitiserer miljøkampen. Teknolologioptimismen, best uttrykt med "mer miljøvennlige biler", kan - som samfunnsvitere vet - føre til en forverring av miljøproblemet. Systemendring må til, vekstparadigmet må utfordres, økonomien og ressursbruken må demokratiseres, og kollektive løsninger må prioriteres. Kun en bred sosial bevegelse med evne til å yte makt kan føre fram slike endringer, noe historikere, sosiologer og sosialtantropologer vet. Nye beslutningsstrukterer, evne til å nå ut, sensibilitet overfor menneskers hverdag og vår kultur er viktig; her vil samfunns- og humanvitere bidra. Kun med tverrfaglig samarbeid - ikke kunstige skillelinjer - kan miljøkampen vinnes.

Klassekampen 7.12.11