Vekker oppsikt

Jeg snur meg uten å endre utsikten
Jeg ser på verdens plakat og sier:
Den holder, jeg spikret den opp selv
(GJ, Ars moriendi)

Hver dag mottar jeg pressemeldinger fra norske forlag. Jeg leser dem bare symptomalt, det vil si: jeg prøver å forstå litt mer av hvordan forlagene og deres markedsavdelinger tenker og handler, for å forstå litt mer av samfunnet jeg lever i. Jeg bevisstgjør meg selv som mottaker og spør: Hvorfor henvender forlaget seg til meg, altså pressen, på den og den måten? Det syns jeg er ganske lærerikt.

Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg mottar disse kunngjøringene. Antakelig skrev jeg meg opp på mailinglistene deres for noen år siden for å få beskjed om når vår- og høstlistene ble lansert. På den tiden syntes jeg nemlig det var stas å gå på forlagenes pressekonferanser og spise smørbrød, mens jeg rasket med meg nye bøker (som forhåpentligvis ikke var forlagsstemplet, slik at jeg kunne bytte dem inn til pensumlitteratur i nærmeste bokhandel). Kanskje fikk jeg til og med en kulepenn og en notatblokk med forlagets logo på.

Bokblogging og profesjonell kritikk

I dag skrev Ingunn Økland en kort kommentar om den ukritiske rosen bokhandlere og bokbloggere tenderer mot å gi bøkene de anmelder. Hun følger opp en kritisk bemerkning Bernhard Ellefsen rettet mot bokmerker.org, i en tekst som egentlig handlet om noe annet i fjorårets siste Vagant. Her omtaler han bloggredaksjons «amatørisme», hvor «entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger». Dette har visstnok provosert en del bloggere, og Ellefsen var selv deltaker i en debatt om bokbloggere som ble holdt i september.

Når man leser kommentarfeltene i disse diskusjonene er det et blindspor som går igjen, det som går ut på at bloggerne (ikke) er kjøpt og betalt. Ettersom de smigres av forlagene med gratis bøker, antar man kanskje at de ikke er i stand til å skrive en kritisk vurdering av boka, i frykt for ikke å få tilsendt flere. Dette kan sikkert være en reell frykt – man ønsker jo ikke å bite hånden som kommer med føden, og forlagene har ingen interesse av å stadig sende ut bøker til surmagede lesere. Og ingen er så naive at de tror forlagene sender ut bøkene fordi de er genuint interesserte i en kritikk av bøkene de gir bort. Mange bloggere markerer derfor tydelig at de ikke er ute etter å selge noe, at de ikke har noen skjulte hensikter eller virker som viljeløse marionetter i forlagenes utspekulerte reklamedrama.

Likevel tror jeg ikke det er her skoen trykker – integritet er ikke spesielt vesentlig i denne sammenheng. Problemet er simpelthen at de fleste lesningene ikke er gode nok til å ha noen interesse utenfor det halvprivate lesefellesskapet som bokbloggerne tar del i.

Festtaler: Æ, stim

Morgenens fjerde og siste festtaler i anledning Morten Langelands diktsamling Æ æ å, er journalist og forfatter Bår Stenvik. Boka lanseres i kveld, klokka 20:00, på Torpedo bokhandel, ved spor 19 på Oslo S.

Jeg møtte Morten Langeland første skoledag på Forfatterstudiet i Bø, 2005. En ungfole med mørke bryn og blankt hår i asymmetrisk klipp på den andre siden av hesteskoen av pulter. Ved første øyekast en sensitiv poet som knapt torde å heve stemmen, et yndig lite vesen. Knapt mer enn en time senere var inntrykket korrigert: en sensitiv poet som hevet stemmen rett som det var, et yndig vesen på over seks fot, en sjarmerende, moden og ikke helt ufarlig rabagast med skarpe kanter. I seg selv bekreftet Morten at et jeg ikke er en entydig størrelse. Vi bærer alle mye i oss, vi slites mellom tilhørighet og alenegang, vi er sofistikerte og rå. Vi er alle et vi.

Festtaler: Epigon!

Vi feirer kveldens lansering av PPP-er Morten Langelands diktsamling, Æ æ å. Tredje tale er defintitivt den korteste, anført av bergenspoet Erlend O. Nødtvedt.

Nå får det Forsyne(t) meg være nok er nok. Nok epigoneri! Nok langdikt! Rimbereid, Villanger, Langeland, hva de nå heter alle disse hermegjessene, disse parasittene, nok fallera og seff og seddu seddu og uhu uhuru! Langdikt er fjøresjø i sinnet, og det vi ofte omtaler som makrell er som oftest pir, det lærte jeg i sommer av Einar Økland. Det er noe med fettsammensetningen, makrellen har fettet i innvollene, og det fettet kommer fra døde, torpedederte krigsseilere som makrellen har holdt fest på. Morten Langeland er som sådan en krigsprofitør og bør stilles opp til en vegg på Akershus før denne norsk litteraturs Kjutta utkommer med flere uutholdelige lydmalende ord! Jeg ønsker Morten Langeland til lykke med utgivelsen av ÆÆÅ!

Festtaler: Æ Æ Allegorisk?

Neste taler i anledning Morten Langeland diktdebut er med-ppp'er Arne Borge.

Kjære Morten,

En god allegori er etter min (og mange andres) mening et bilde som ikke bare har en overført betydning, men som også er et sterkt bilde i seg selv. Ofte blir allegorien forstått som en utvidet metafor, som for eksempel keiseren uten klær, en allegori over folks manglende evne til å tenke selv. Men vi glemmer kanskje både keiseren og folket, til fordel for et abstrakt poeng? Æ Æ Å – jeg foretrekker tittelen i versaler – kan leses allegorisk:


Arme makrell
      i breddeløst
            tilintetgjørelsesosean


Å kjenne seg igjen i den arme makrellens eksistensielle håpløshet, svømmende rundt i en breddeløs tilværelse uten frelse, ventende på den uunngåelige tilintetgjørelsen, eller materiens kolossale kvern, som Svein Jarvoll nylig skrev, er bare halve moroa. Den andre halvparten ligger i bildet av makrellen selv, slik jeg kjenner makrellen jeg kan få på kroken, der den drar i alle mulige retninger for å unngå å bli spist med poteter og agurksalat. Tankene reiser i allegorien, men blir samtidig stående i et spenn mellom det konkrete bildet og den overførte betydningen. Rundingen over Å-en på bokomslaget ditt, som også danner øyet til den ene fisken, forsterker dette bildet: en fisk. Jeg tenker ganske enkelt på en fisk, og det fyller meg med – ja, hva? mening? innhold? liv? undring? begeistring? – en følelse av at verden utvider seg. Det er ikke ofte jeg får den følelsen, men det skjedde da jeg så Terrence Mallicks Tree of Life i fjor, og det skjer iblant når jeg ser naturdokumentarer. Det kan også skje når jeg leser.

Festtaler: Noen tankebobler om den første boka di

I anledning lanseringen av Morten Langelands Æ æ å (Kolon forlag) på Torpdeo bokhandel i kveld, holder PPP noen festlige taler, fra lesende venner. Først ut er litteraturviter og lærer Svein Henrik Nyhus.

Til Morten,

Jeg er en innlandsgutt. Jeg kjenner ikke havet. Kjenner ikke til hva som finnes i lagene under den blanke skorpa, fra bånntang til brottsjø, det skiftende blå og grønne, hverken fra bøker, bilder eller selvsyn.

Herfra, bak vinduet, glaner jeg på et utsnitt av Mjøsa; dvaske grå bølger mellom to møner. Den virker alltid litt lat. Den har, etter hva jeg har hørt, en sparsommelig marin fauna. Det passer meg bra. Jeg bader utelukkende der hvor jeg kan se den andre bredden. Ute i vannet gjør det minste tilløp til noe overraskende, et streif av slimgress ved låret, en skyggeforandring i overflaten, bevegelsene mine hurtige og landbestemte. En overdreven forestilling om hva som finnes der nede fører fort til panikk.

En virkningsorientert kunst. Samtale med Lars Skinnebach, 14. April 2012. Audiatur Waste Land, Bergen Kjøtt.

Den danske poeten Lars Skinnebach utga i fjor diktsamlingen Øvelser og rituelle tekster på forlaget After Hand. Utgivelsen peker ut en ny retning i forfatterskapet. Med utgangspunkt i klimakrisen søker Skinnebach en virkningsorientert diktning (ikke helt ulikt Christophe Hannas opportunistiske poetikk, som ble diskutert her tidligere). I noen av bøkene fulgte en kontrakt, hvor leseren måtte inngå en avtale om å ikke bruke penger på annet enn mat i de neste fem dagene. Hvilket ansvar har hver enkel av oss overfor klimakrisen? 

PPP: I fjor deltok du på arrangementet Folkebiblioteket i Oslo, og snakket om hvorfor denne vendingen mot poesiens politiske virkning ble nødvendig. Du sa den gang at vi i møte med klimakrisen snakker om et handlingsfelt på 5 til 10 år. Mener du fortsatt at dette er en sannsynlig tidsramme?

LS: At 10 år skulle være nok til å radikalt endre adferd, var nok sterkt overdrevet. Det er et tidsrom, eller en handlingsfrist jeg gjettet meg til gjennom å lese en hel del artikler de siste årene. Men rett etter at jeg presenterte den fristen kom det en rapport, eller en revisjon til FN, samtidig som det Internasjonale Energiagentur uttalte at vi ikke har en sjanse for å begrense tempraturstigningen med 2 grader innen 2017. Så mine anslag var i virkeligheten for høye. Det vil si at vi kun har høyest 5 år.

Poetiske valgkampstrategier – Samtale med Christophe Hanna

Med sin siste bok Ved navn Berthier. Statistiske portretter (Les Berthier. Portraits statistiques) vil forfatteren Christophe Hanna påvirke den franske presidentvalgkampen. Under navnet La Rédaction har han intervjuet mennesker som på ulike måter var involvert i et gisseldrama i president Nicolas Sarkozys hjemby Neuilly-sur-Seine i 1993. Resultatet er en bok som stiller spørsmål ved politikerens rolle, verdien av meningsmålinger og poesiens virkemåte.

Foranledningen

I mai 1993 tok arbeidsledige Érick Schmitt seg inn i en barneskole i Neuilly-sur-Seine, en av de rikeste byene i Frankrike, og krevde 5 millioner franc for å la barna gå. Han var kledd i finnlandshette, utstyrt med dynamitt og kalte seg Human Bomb. Etter noen timer kom Nicolas Sarkozy, daværende borgermester i byen og nyutvalgt finansminister, til stedet for å forhandle med gisseltakeren. Sarkozy skal ha vært svært opptatt av å bli filmet av kameraene. Etter en stund ble Schmitt lei av at ministeren tok fra ham all oppmerksomheten og nektet å forhandle mer med ham. Berømte videobilder viser Sarkozy som kommer ut av skolebygningen med et barn på armen.

Ytterligere forhandlinger førte ikke fram, og etter to dager ble det puttet beroligende midler i kaffen til gisseltakeren, som så sovnet. Politiets spesialenhet RAID stormet inn i bygningen og skjøt ham i hodet. Det har vært spekulert i om han på det tidspunktet allerede var død av for sterke medikamenter. Det man vet sikkert er at han ikke var våken da han ble skutt.

Ti dager før gisseltakingen hadde Human Bomb sendt et brev til et ukjent antall parisere, med en advarsel om hva som ventet. Ingen av mottakerne plukket opp signalet. Felles for dem var at de alle hadde etternavnet Berthier. Hvorfor gisseltakeren valgte akkurat disse er det ingen som vet. Nesten tjue år senere har Christophe Hanna gjennomført en spørreundersøkelse blant alle ved navn Berthier i Paris, 135 i tallet, med spørsmål om hva de husker fra hendelsene. I Ved navn Berthier. Statistiske portretter kombinerer han svarene deres med informasjon fra andre som på ulikt vis var knyttet til hendelsene, alt fra Schmitts barndomsvenner til barnegisselet Marion. Sistnevnte har vært deltaker i realityprogrammet Secret Story, som handler om å avsløre de andre deltakernes hemmelighet (hennes var altså å ha vært gissel i 1993).

Olga Ravn leser Reklamepigebarnet. Bergen 14. april 2012

Lars Mikael Rattama, Tårnsalen fredag 13. april

Lars Mikael Rattama leser foredrag: T.S. Eliots Junk Land. Conservatism, socialism and equality in literature and text art.

Bergen Kretsfengsel, 14/4 kl. 12-13

horror horror horror horror dere er for lavmælte syns jeg dere er ikke høylytte nok åååå  heihei no more than breath the horror the horror oh uten ord bare skyggen av trærne fins tanker ved picassos mandolin 1916 my family was the living with pool cats oh it’s you mas ditt bryst ditt bortretourherde bystvorter alt som var utover gikk innover semikolon subway walls why would look at a picture defeat bus had passed I wasn’t my family I waited for the night langsomt det ble stille bare skygger dyrespor vi kom oss videre D. H. Lawrence tyrkeren problemer med uren hud effektiv pomader og pudder kropper glinsende uten nerver tynne hypnose ikke se deg tilbake full av fiksjon dine brystvorter, små lyse hår sorg som ansikt med en finger fikk din inni ræ banka det av safter og tomler rundt og rundt nyfødt for annen gang stumme tjenere i metall for mitt indre erotiske øye speilglatt is på bakken i meg du uopphørlig revolusjon kaster du en stein på bakken vil tusen døde reise seg som når barn leker med saks i offentlige bibliotek som om det var høst oktober kanskje tröpfhlindler niederholte testvein har brennevin på torget solgt sin sjel their at some image verken blader eller mennesker bare hav people looking in or not I too I wonder if my stepmother was screwing around ahs do zags to allegiri alles kalender rød rød røddbyn marmorgro alle har hørt om utrolig blomstret papir Shrugged smiling reptil ru oppthe montain mouth teeeth of that cannot speak da det ble oppstyr da far døde fallisk vemod slik nøler den mørke hånd som fører instrumentet Empire State Buillding cried out twice skjälvningar är nära lenge i kassa på prix spydda væsker exhausted wealth hørt om ødipus no more than breath the horror the horror sugerør på rør i den sorte a poet good friends of mine I lean over do you wanna come family people tararrr arrarrr arrarr terrorrrr you heard your heart responded you on the shore erase all that no erase that the controlling hand I sat upon the shore no a shore fishing playing can I at least should I at least no erase all that London Bridge det vet vi det vet vi washington det kan vi vite hvad fallisk vemod oppføre seg uvirkelig mørke i delfi man begir seg ikke hva som helst for å slippe og så hjem fattige jeg bor slik når som helst forvitr mor skilte bena hun var våt hun er svær alt er brent il faut que je prenne le diable non non bitte bitte asteorider uten belysning tomt sjakkbrett heir da meine sprachen deine sprachen whatching my rags finner vokste ut the horror the horror a woman can be such a mess før eller siden og han var ingen sønn råd til å se på ham åpner seg og plantene the poem flapping uten sphinxen knuffa karbonater the horrrr orrrr groowe with my materials åpnet munnen på vidt gap hva vil du gjøre virker betenkt asshole college kids han lossade frän gränen the mountain mouth the teeth rotten that cannot speak kravlans reptil krøyp opp rød rød røddøgn marmorgru alle har hørt om shrugged smiling utrolig blomstret papir that’s fine about how fun is that every time somebody told me that you bye the city and I’ll stop me at least remember they’ll start piston silence around me I couldn’t him that I felt like an angel of light I dont really think I was at all and delete the new place that I look extremely young början början fallet faller från hennas lockar handla varer hevna fedre inspirerte cerebralis veksla viten I think she said something about being bisexual too i think its the future poetry I told him først så det ikke ut til at jeg kunne få barn er voksne nå de har sine egne man sier har andres problemer man har sine egne he cried out twice he tried out twice the horror the horror! början börjar om igjen synliggjør den av lyset blir den lydløs basunen blåser som fra tidligere krig det som återstår äfter det krig fortsetter mot feltet verdens voldsomme kaos hviler kaldt på skuldrene avskuret her i denne blekket man husker ødipus i det minste I didn’t really think I was good at all seksuelt fungerte det jo vaskemaskinen får vi ikke noe vann det må være noe vann her hehehehe fra den midterste den vakre kommende krigeren å fy faen hvem vet dyrene kommer en annen kanskje en bar fornødne fellesskap he cried out no more theee horrrrorrrrrrrrr rød rød døgn verken vaskemaskinen krig fortsätter the horror the horrorrr

Lørdag

Lars Mikael Raattamaa fra kakofoniopplesningen

Jenny Tunedal leser fra Mitt krig, sviter. Bergen Kjøtt

Sigbjørn Apeland og Erlend O. Nødtvedt

Kakofoni, Bergen kretsfengsel, Audiatur Waste Land (video)

Hva er det med Audiatur og franskmenn?

I går lanserte Audiatur sin antologi over ny, fransk poesi. Franske forståelser av poesi inntar landet.

Den nye franske poesien

I antologien presenteres arbeider av 19 ulike franske poeter, oversatt av Gunnar Berge, Simen Hagerup, Cathrine Strøm, Jørn H. Sværen, Sigurd Tenningen og Thomas Lundbo. Flere av poetene har deltatt på Audiatur de siste årene, og utgivelsen er en redigert og utvidet versjon av det fyldige franske utvalget i festivalantologien fra 2009.

Antologiens redaktør og medlem av festivalredaksjonen, Thomas Lundbo, kan fortelle at redaksjonens interesse for ny, fransk poesi går langt tilbake:
- Den franske samtidspoesien er en viktig inspirasjonskilde for poeter i både Norge og Sverige. Det svenske tidsskriftet OEI er blant dem som lenge har vært opptatt av fransk poesi. Frankrike har en annen tilnærming til poesi enn vi har i Norge – de er flinkere til å knytte poesien til andre praksiser.

Olga Ravn, Bergen Kjøtt. Fredag 13 april.

Olga Ravn leser fra sin Jeg æder mig selv som lyng.